Nyheter - Yuhuang-teamet dro på fottur ved Huangniubao-reservoaret

Hos Yuhuang produserer vi ikke baretetningsskruer, Festeskrue og Pt-skruer; Vi har også bygget et team som støtter hverandre. Så da vi valgte å gå tur ved Huangniupu-reservoaret, visste vi at det ikke lenger ville bli kjedelige taler her, og kanskje det ville bli litt vennskapelig konkurranse.

Kl. 09:00: Den magiske sykkelen

Den første regelen for Yuhuang-lagsturer: Stol aldri på en sykkel som har plass til seks personer. Vi ble delt inn i to grupper. Den ene gruppen var meg, Lao Wang fraskruefabrikk, og den andre gruppen var den nye praktikanten Xiao Li. Manager Zhang (som sverget på at han var en «sykkelproff») ledet en annen person. Fem minutter senere skled sykkelkjedet vårt, gamle Wangs sko satte seg fast i pedalene, og Xiao Li la ikke merke til at vi hadde vekk fra kjørefeltet. Manager Zhangs team? De gikk forbi oss og fniste: «Sak farten!» Det var ikke før sykkelen deres traff en grop at vannflasken deres fløy opp. Karma er en god ting, ikke sant?

Da vi satte fra oss syklene for å gå tur, var skjortene våre allerede gjennomvåte av svette – men ingen brydde seg. Stien i reservoaret er av den typen som får deg til å glemme produksjonsfristen: furutrærne lukter sterkt, elvevannet er like rolig som om det reflekterer himmelen, og det er en liten bekk der vi stoppet for å plaske vann. Gamle Wang begynte å fortelle historier fra sine tidlige år. Den gangen lagde vi bare grunnleggendefestemidler og måtte reparere maskinene selv klokken to om morgenen. Xiao Li sperret opp – hun ante ikke at før vi hadde et nytt samlebånd, pakket vi tetningsskruene for hånd. Fotturer er slik: Du går ikke bare – du snakker også om ting som ikke egner seg for møter.

Middag: Ta bilder og sjekk inn

Du kan ikke gå glipp av den røde «Fu»-steinen ved Huangniupu-reservoaret. Det er som reservoarets offisielle fotosted. Vi stilte oss i kø for et gruppebilde. Bestyrer Zhang prøvde sitt beste å se seriøst ut. I dette øyeblikket hoppet Jim bak ham og lagde en morsom grimase. Vi tok 30 bilder, men klarte bare å ta ett, og det ble ikke ødelagt av ham. Gamle Wang spøkte: «Det ville være best om denne 'velsignelsen' kunne bringe oss lykke.»

Vi fant et skyggefullt sted for å spise matpakker og lokale svineribbein. Xiao Li og Jim delte fruktene hennes (selv etter å ha stjålet rampelyset), og manager Zhang spiste i all hemmelighet mer ris. Noen hadde med seg en bærbar høyttaler, og vi spilte gamle kinesiske popsanger høyt mens vi spiste. Ingen sjekket mobiltelefonene sine. I en time var vi ikke «Skrufabrikk-teamet» – vi var bare en gruppe mennesker som hadde spist ribbeina sine og sang forferdelig.

Kveld: Middag, drikke og «Husker du da…?»

Klokken 18 var vi alle sultne – fotturer ville øke appetitten, spesielt når man nådde toppen av fjellstien (Mester Li vant, men vi trodde alle han hadde jukset). Vi dro til en liten restaurant i nærheten av reservoaret. Det var plastbord der, og kokken bestilte mat på kjøkkenet med høylytt stemme. Vi bestilte altfor mange retter: all slags kjøtt, stekte grønne grønnsaker og en kasse øl. Alle deler følelsene sine i dag, enda raskere enn vinen renner ut.

Lisa er ansvarlig for kvalitetsinspeksjonen av skruene våre. Hun nevnte at hun en gang jobbet til klokken 22 for å kunne teste et parti med produkter raskt. Hun sa: «Jeg var så sint at jeg ville kaste skruene. Senere kom gamle Wang med nudler til meg, og vi fikset det sammen.» Mike, personen på lageret vårt, innrømmet at han en gang ved et uhell ga 500 Pt ekstra skruer til en kunde. De sendte oss et takkebrev! sa han med et smil. Sjef Zhang løftet glasset og sa: «Det er derfor vi er så flinke – vi rotet det til, vi løste det, og vi ga hverandre nudler mens vi jobbet.»

Hvorfor dette er viktig (Spoiler: Det handler ikke bare om fotturer)

Folk spør: «Hvorfor kaster en skruefabrikk bort tid på fotturer?» For når Lisa sjekker forseglingsskruer i morgen, vil hun huske at hun lo av Jims fotobombe. Når Lao Wang feilsøker Pt Screw-maskinen, vil han tenke på Xiao Lis begeistring over lagets seire. Når vi har en stram tidsfrist, vil vi ikke se kolleger – vi vil se gjengen som syklet på en ødelagt sykkel sammen, delte frukt og sang usmakelig til gamle sanger.

Vi lager festemidler som holder ting sammen – bygninger, maskiner, dingser. Men den virkelige magien er teamet som bygger disse festene. Denne turen ga oss ikke bare ny energi – den minnet oss på at Yuhuangs styrke ikke ligger i maskinene våre. Den ligger i Lao Wangs sene kveldsnudler, Jims forferdelige fotobomber, Xiao Lis entusiasme og hver gang vi hjelper hverandre.

Tilbake på fabrikken mandag morgen teipet Jim opp bildet av «Fu»-steinen på kjøleskapet i pauserommet. Under det skrev han: «Neste tur: Ingen sykler.» Vi lo alle. Og så gikk vi tilbake til arbeidet – å lage tetningsskruer,Fangeskrues, Pt Screws, og den typen team som får det å komme på jobb til å føles som å henge med venner.

Hvis du trenger festemidler som er laget med hardt arbeid (og litt humor), så er det oss. Yuhuang: Vi lager ikke bare skruer – vi lager et mannskap.