Nyheter - Yuhuang Fastener-teamets morodag i Songshan Lake Ecological Park

Alle ved Dongguan Yuhuang Fastener Manufacturing Factory er ekstremt travle – med å produsereskruer, nøtter ogbolter for grossistene våre, og inspiserer hvert produkt som en ørn for å sikre at de oppfyller standardene. Så da sjefen sa at vi skulle danne et team for å dra til Songshan Lake Ecological Park? Nesten hele verkstedet brøt ut i jubel! Til og med herr Tang, som var besatt av produksjontetningsskruer, la ned arbeidet sitt og jublet. La meg fortelle deg hva som skjedde den dagen – det var fullstendig kaotisk, men av den typen som var bra.

1. Morgenstart ved parkporten: Kaffe i hånden, vitser flyvende

Vi møttes tidlig ved parkinngangen – du vet den med de gamle bygningene og de røde lyktene som hang opp? Halvparten av teamet klamret seg fortsatt til morgenkaffen sin (noen hadde til og med med seg termoser, smart trekk), og den andre halvparten tullet allerede med hverandre. Gamle Li fra samlebåndet ertet Xiao Wang for å «definitivt tape» noen kamper senere, og Xiao Wang bare lo og holdt opp firmabanneret som om det var et trofé. Vi drev alle opp på trappene for et gruppebilde – noen myste mot solen, andre lagde grimaser bak banneret. Mye bedre enn de seriøse gruppebildene fra fabrikken vi vanligvis tar!

2. Vandring i parken: Stopp hvert 5. minutt for bilder, gressleker som ble ville

● Tullete gruppebilder overaltVi begynte å gå langs stiene, og hver gang det var et fint sted – som en gressplen med utsikt over innsjøen, eller en rekke med trær som så pene ut – ropte noen: «Stopp! Ta et bilde!» En gang stilte vi oss opp langs en sti, og Lao Zhang insisterte på å stå i enden og late som hun «gjeter» alle som sauer. En annen gang satt vi i en sirkel på plenen, og Xiao Li dro frem telefonen sin for å ta et bilde – det viste seg at halve teamet lagde kaninører bak hverandre. Disse bildene? De er ikke bare for bedriftsveggen – de er av den typen vi kommer til å le av i lunsjpausene i flere måneder.

●Gressspill: Gjettespill og tommel opp-kaosVi fant et stille hjørne på plenen, slengte oss ned, og noen foreslo å leke gjetteleker. Vi gjorde den der greia der man dramatiserer et ord uten å snakke – Xiao Zhao måtte dramatisere «boltstramming», og han endte opp med å vifte med armene så mye at alle gråt og lo. Selv de stille gutta fra kvalitetskontrollteamet var med – Lao Chen, som vanligvis knapt sier et ord, dramatisert «skruesortering» og fikk alle til å gjette med en gang. Til slutt holdt vi alle opp tomlene for et bilde, og det kunne man se – ingen bare gjorde det som bare var. Vi hadde det faktisk gøy.

3. Aktiviteter: Gokartløp som ble konkurransedyktige, biljard med dårlige slag

●Gokart: Alle ble racerførereParken har denne offroad-gokartbanen, og la meg fortelle deg – lagets konkurransedyktige side kom uthardGamle Li hoppet først inn i en gokart og ropte «Se hvordan det gjøres!» før han suste av gårde … så satte han seg raskt fast på en grushump. Vi lo alle så mye at vi fikk tårer i øynene. Xiao Wang var nestemann, og han kjørte som om han var med i et løp – han svingte rundt i svinger og ropte «Kjør deg til side!» (for det meste på spøk). Til og med sjefen var med, og han sakket stadig ned for å la de nyere teammedlemmene ta igjen. Det var ikke noe som fabrikken – ingen tidsfrister, bare roping og latter mens vi suste rundt.

●Biljard: Missede skudd og jubel uansettFor de som ikke ville kjøre kapp (meg inkludert – gokart får hendene mine til å svette), var det et biljardområde. Vi byttet på, og la oss være ærlige – de fleste av oss var forferdelige. Jeg bommet så mye på et slag at køkulen rullet av bordet. Lao Chen prøvde å slå en kule og endte opp med å banke forsiktig på den som om det var en skjør skrue. Men ingen gjorde narr – vi bare jublet når noen endelig senket en kule, selv om det var en ren ulykke. Ikke snakk om grossistbestillinger, ingen sjekk av boltspesifikasjoner – bare sitte rundt, drikke brus og gjøre narr av hverandres dårlige slag.

4. Slutt på dagen: Trøtt, men smilende, snakker allerede om neste tur

Da vi måtte dra, var alle slitne – føttene ømme av å gå, stemmene hese av latter. Men ingen klaget. På vei tilbake pratet vi alle sammen: Gamle Li skrøt fortsatt av å ha «vunnet» gokartløpet (selv om han satt fast), Xiao Wang viste alle de tullete bildene på telefonen sin, og sjefen sa: «Vi burde gjøre dette igjen snart.»

Den turen var ikke bare en pause fra fabrikken. Det var liksom – ja, disse menneskene er ikke bare kolleger jeg møter på vei til maskinen min. Det er de som hjelper meg med å fikse en fastkjørt boltpresse, som deler lunsjen sin med meg når jeg glemmer min. Hos Yuhuang Fastener er det viktig å lage gode skruer og bolter – men dager som denne? De er grunnen til at vi alle møter opp klare til å jobbe hardt. Vi maser allerede på sjefen om hvor vi skal videre!